Hvordan kunne du gjøre det?
Av Jim Willis
2001
Som valp underholdt jeg deg med mine narrestreker og
fikk deg til å le. Du kalte meg ditt barn, og på tross av en del
gjennomtygde sko og et par ødelagte pynteputer ble jeg din beste
venn. Når jeg hadde vært ´uartig´ sa du til meg med løftet
pekefinger ´hvordan kunne du gjøre det?´, men så lot du deg formilde
og klødde meg på magen.
Det tok litt lenger tid enn forventet
for meg å bli renslig, fordi du hadde det fryktelig travelt, men vi
arbeidet sammen på saken. Jeg husker nettene i sengen, hvor jeg
trykte nesen min inn mot deg og lyttet til dine betroelser og
innerste tanker, og jeg var overbevist om, at livet ikke kunne bli
bedre. Vi gikk lange turer og løp i parken, kjørte bil og stoppet
for å spise is (jeg fikk kun kjeksen, fordi ´is er dårlig for
hunder´, sa du), og jeg tok lange lurer i solen, mens jeg ventet på,
at du skulle komme hjem sent på dagen.
Litt etter litt
begynte du å bruke mer tid på ditt arbeide og din karriere og mer
tid på å lete etter en menneskevenn. Jeg ventet tålmodig på deg,
trøstet deg i kjærestesorg og skuffelser, skjente deg aldri ut for
dårlig dømmekraft, men tumlet meg av glede når du kom hjem, og da du
ble forelsket.
Hun, som nå er din hustru, er ikke et
´hundemenneske´ - allikevel ba jeg henne velkommen til vårt hjem,
prøvde å vise henne hengivenhet og lystret henne. Jeg var lykkelig,
fordi du var lykkelig.
Så kom menneskebabyene, og jeg delte
din begeistring. Jeg var oppslukt av de små lyserøde vesenene og
deres lukt, og jeg ville så gjerne også ta meg av dem. Men hun og du
var redde for, at jeg kunne komme til at gjøre dem noe, og jeg
tilbrakte størstedelen av tiden forvist til et annet værelse eller
et hundebur. Åh, hvor jeg allikevel lengtet etter å elske dem, men
jeg ble hurtig en ´kjærlighetsslave´.
Etterhvert som de
vokste opp, ble jeg deres venn. De klamret seg fast i min pels og
trakk seg opp på vaklende ben, de stakk fingrene i mine øyne,
undersøkte mine ører og kysset meg på nesen. Jeg elsket alt ved dem
og deres kjærtegn - for dine kjærtegn var nå så sjeldne - og jeg
ville ha forsvart dem med mitt liv om nødvendig. Jeg pleide å liste
meg inn i deres seng og lytte til deres bekymringer og innerste
tanker, og sammen ventet vi på lyden av din bil i
innkjørselen.
Det hadde vært en tid, hvor du - hvis noen
spurte deg om du hadde hund - tok et bilde av meg ut av lommeboken
din og fortalte dem historier om meg. Gjennom de senere år har du
bare svart ´ja´ og skiftet emne. Jeg er gått fra å være ´din hund´
til ´bare en hund´, og du brydde deg ikke om å ha utgifter i
forbindelse med meg.
Nå har du fått et jobbtilbud i en annen
by, og du og din familie flytter til en leilighet, hvor det ikke er
husdyrtillatelse. Du har truffet den riktige beslutning for din
´familie´, men det var en tid, hvor jeg var det eneste familie du
hadde. Jeg var begeistret over kjøreturen, inntil vi ankom til
internatet. Det luktet av hunder og katter, av frykt og av
håpløshet. Du utfylte papirene og sa ´Jeg vet, du vil finne et godt
hjem til henne´. De trakk på skulderen og kikket pinlig berørt på
deg. De kjente virkeligheten for en middelaldrende hund, selv en med
´papirer´. Du var nødt til riste din sønns fingre vekk fra mitt
halsbånd, mens han skrek ´Nei, pappa! Du må ikke la dem ta min
hund!´ Og jeg ble bekymret for ham og for, hva du nettopp hadde lært
ham om vennskap og lojalitet, om kjærlighet og ansvar og om respekt
for alt levende. Du klappet meg på hodet til farvel, unngikk mine
øyne og avslo høflig at ta mitt halsbånd og line med. Du hadde en
deadline, du skulle nå, og det har jeg også nå. Da du var gått, sa
de to koselige damene, at du sikkert hadde kjent til din forestående
flytting måneder i forveien , men ikke hadde gjort noe forsøk på at
finne et annet godt hjem til meg. De ristet på hodet og sa ´Hvordan
kunne du gjøre det?´
De er så oppmerksomme ovenfor for oss
her på internatet, som deres travle hverdag tillater. De fôrer oss
selvfølgelig, men jeg har mistet appetitten for flere dager
siden.
I begynnelsen, når noen gikk forbi min
løpegård, sprang jeg til forsiden i håpet om, at det var deg - at du
hadde skiftet mening - at det hele bare var en vond drøm; eller
jeg håpte, at det i det minste ville være noen, som brød som om meg,
en eller annen som ville redde meg. Da jeg innså, at jeg ikke kunne
konkurrere med de glade hundevalpene, der - uvitende om dere s egen
skjebne - boltret seg fram for at få oppmerksomhet, trakk jeg meg
tilbake til et fjernt hjørne og ventet.
Jeg hørte hennes
steg, da hun kom etter meg sist på dagen, og jeg trasket etter henne
gjennom gangen til et annet rom. Et vel signet stille rom. Hun satte
meg på et bord og klødde mine ører og sa, at jeg ikke skulle være
redd. Mitt hjerte banket i forventning om det, det som skulle skje,
men det var også en følelse av lettelse.
Kjærlighetsslavens
dager var talte. Som det er min natur, var jeg mer bekymret for
henne. Den byrde hun bærer, veier tungt på henne, og det vet jeg på
samme måte, som jeg alltid visste, hvordan du hadde
det.
Forsiktig la hun en årepresse om mitt forben mens en
tåre trillet nedover hennes kinn.
Jeg slikket henne på hånden
på samme måte, som jeg pleide å trøste deg for så mange år
siden.
Profesjonelt stakk hun nålen inn i min åre.
Da
jeg merket stikket og den kjølige væsken løpe gjennom min kropp, la
jeg meg søvnig ned, kikket henne inn i hennes vennlige øyne og
mumlet ´Hvordan kunne du gjøre det?´
Kanskje forstod hun mitt
hundespråk, for hun sa ´unnskyld´.
Hun klemte meg og
forklarte fort at det var hennes jobb å sørge for at jeg kom til et
bedre sted, hvor jeg ikke ville bli til sidesatt eller mishandlet
eller forlatt eller ville skulle klare meg selv - et sted med
kjærlighet og lys så meget annerledes enn dette jordiske
sted.
Med en siste kraftanstrengelse forsøkte jeg med et
haledunk å uttrykke, at mitt ´Hvordan kunne du gjøre det?´ ikke var
rettet mot henne.
Det var deg, min elskede herre, jeg tenkte
på.
Jeg vil tenke på deg og vente på deg for evig. Må alle i
ditt liv alltid vise deg så stor lojalitet.
Denne historien
er ment som en advarsel for alle som overveier å kjøpe hund. Du har
ansvaret for et liv.
This site is © Copyright Annette Antonsen 2007, All Rights Reserved.
Free web templates
|
